Fiskas

Ja, du har kanskje ikke vært bort i så mange ørret på over kiloen før? Det er sjelden sier du? Har u tenkt på det kanskje skyldes at du er POTTE TETT I HUE DITT OG FISKER MED FLUE? Nok om det.

Selv befant jeg meg forrige uke i Lierne, storørretens hjemland, sammen med svigerfar Birger. Jeg har aldri hatt kontakt med så mye stor ørret som jeg hadde denne uka. Fisket var imidlertid ganske trått ved at det var helt enorme mengder bibio fluer på vannet og på fjellet generelt. Det var faktisk så mye at magesekken til ørreten bulte ut på alle mulige måter og det var utrolig lite vaking på grunn at de enorme mengdene med insekter på vannet.

Likevel klarte jeg å banke opp ei røye på 1 kg på sluk, en ørret på 1140 gram på mark og en god del fine ørret på 6-700 gram. Det spesielle denne gangen er at jeg hadde på sykt mange store ørreter. Mista mellom 5-6 ørret på 1 kg ++++. Særlig i et vann som jeg alltid har sett på som litt dårlig. Jeg satt med marken min på land og hørte sykt mange store ørret som var oppe, men mark ville de ikke ha. De største fiskene stod midt ut i vannet ca 50 – 70 meter fra land og de var ikke interessert overhodet. Til slutt klarte vi å knekke koden. Du måtte stå på land, vente til de vaka og kaste sluken over vaket og da tok de nesten hver gang. Brukte 20 grams sluker, men burde hatt 30 gram for å nå helt ut. Dessverre mistet jeg alle de 3-4 fiskene som var på. Det er selvfølgelig vanskelig å si noe på størrelsen, men den ene så jeg og den var stor, et moderat anslag er på 1,5 kg, men den kunne fint lukta på 2 kgs grensa.

Uansett så endte Birger opp med den største ørreten på 1060 gram og jeg fikk den minste på 860 gram…. Neste år sitter en av storegutta og da er jeg bedre forberedt. Prøvde å fiske med flue, men det var selvfølgelig fullstendig meningsløst siden du bare rakk ut til ørekytene langs land på 400 gram. Du har fortsatt tenkt å fiske med flue sier u? Synd for deg at du er så sykt TETT i det LILLE huet ditt! Ørret på 500 gram, nærmere ørekyte kommer u ikke.

Ikke ulikt en viss Huckleberry har jeg finni meg en elv. To besøk i Evens ørretparadis har det blitt, og dagene kan oppsummeres med hete, lite vann, lite klekkinger, leting, vriene fisker, regn, flom, leting, intens klekking, fiskebonanza, Åge, blaserte fiskere, leting, stor fisk.

Den beste historien skulle imidlertid vise seg å inntreffe på siste dag. Etter flere dagers spaning fant Frode en gullplass. Fisken vaket jevnt og trutt, men var lite interresert i fluene våre. Tørrfluemesteren fra Sørlandet gravde da dypt i flueboksen, fant en klassiker av en flue og lurte opp en kilosfisk. Da ørreten var trygt plassert i håven skulle flua ut. Men som Frode sa:
- Det der er ikke min flue!

I nebbvika satt nemlig min brune fallskjermflue fra dagen før, da et noget hardt tilslag hadde røket den trolig morkne fortommen. Nå hadde den åpanbart sultne fisken begynt å spise igjen, og litt lenger inn i nebbet fant vi Frodes klassiskerflue. Artig? Ja, definitivt.

The sea was angry that day my friends. Det blåste hardt fra sørvest, og Kong Neptun rullet innover Sandefjordsfjorden. Muligheter for børstemarksverming hadde brakt meg til Langeby. På enden av snøret hadde jeg plassert en BRUN wolly bugger, for det har en vis mann fortalt meg er den eneste flua man trenger.
Jeg kjempet mot Kong Neptun, og i det jeg rolig trekker flua opp av vannet kjenner jeg nafsing i flua, jeg stopper, kjenner ingenting og trekker videre. Mer nafsing,  jeg ser fisken, men flua er oppe av vannet og en strømvirvel forteller meg at fisken ikke har tenkt til å hopppe opp av vannet og bite flua. Jeg er skuffet og drar hjem.

Dagen etter bader jeg i sol på Nattholmen. Vinden er borte og vannet er klystallklart. Etter et par timer med kasting gjentar historien seg. Nafsing, ser fisken, fin fish, elendig tilslag, null fisk, hjem, forbanna.

Nå da høsten er over oss, og jeg sørgmodig innser at fisket resten av året nok blir noget amputert på grunn av en løpsk soldat tidligere i år, er det på tide å lette hjertet og inrømme det; Jeg har finni tilbake til fettfinna. Ikke bare fordi den har verdens deiligste ord i navnet (fett….mmmmm….), men også fordi fluer, sluk og bobleflåden har fått nok av å samle støv.

Dermed blir dette en slags oppsummering av året, fettart etter fettart.

Sjøaura:

Det blei noen turer i våres, men som nyinnflytta Mandalitt er det like mye snakk om å gjøre seg kjent som å faktisk fange fisk. Et knippe sjøaurer blei det lell, bl.a med ny fluepers sjølvaste 17.mai – pålydende 1,3kg.

Brunaura:

Jeg har vel strengt tatt ikke fiska brunaure i år, med unntak av ei uke langt pokkerivold innpå Hardangervidda i juli. Det var så absolutt en gild tur, syv dager i telt med likesinnede er å anbefale, jaffal når været er godt! Det gikk i sluk, flue og mark, mest av de to førstnevnte, og prikkegutta var dels bitevillige, dels helt uintresserte. Akkurat som det pleier når man har kryssa 1200-meterskota med andre ord. Og det finner jeg merkelig, jeg mener at fisk som lever såpass høyt ikke bør ta seg råd til å være kresne i det hele tatt, men dengang ei.

Vel, summa summarum blei det fanga mye fisk, mesteparten på 4-8hg, med fin K-faktor og porno rødfarge i kjøttet. Igjen sto rekorder for fall, både med en fin 8hgs som ny pers på tørrflua i tillegg til en kubbe på 2kg som ny allroundpers. Den fikk leve videre. Kuriositet; kubben blei tatt på samme odden med nøyaktig samme sluk som min tidligere pers på 1,5kg. Fin odde, fin sluk, fin fyr.

Poseringen med tørrfluefisken er gjort i beste flueånd, har sett at stanga i kjæften er måten å gjørra det på. Også har Håkon fått napp, gratulerer!

Slukposeringa er mer tradisjonell. Og for en følelse å se den svømme avgårde igjen. Aiaiaiai!

Laksen:

Jeg var ingen laksefisker. Ikke hadde jeg store planer om å bli det heller, men det var før sensommeren satte inn. Onkelen til Lene dro meg med et døgn på strekket Hauge B i Mandalselvas sone 2. Her har man tre-fire hundremetere elv for seg selv, og det er deilig å kunne fiske laks uten å stresse med detta rullerende/bevegelige fisket med tyskere og dansker hissigere enn køkjørerne inn og ut av Oslo i rumpa. Kvelden ga ingenting, men ti minutter ut i morraøkta beit det på flua i enden av bobleflåden til Holtan. Ingen stor fisk, ingen stor fight, men ei jomfruhinne er alltid digg å sprette. 1,3kg veide skjønnheten, og den var klassisk Mandalsk med sin slanke fasong. Fisken tok ei flue med navnet Peros Shrimp, en superflue den lokale helten Pero sneik til meg før avreise. Dere vil høre mer om flua seinere.

Etpar dager etterpå åpna det seg et døgn på strekket Hauge C, fortsatt i sone 2, og onkel John Gunnar og jeg var på farta igjen. JG fikk en drita flott fisk på 5,5kg på kvelden og stemninga var god. Noen timer på øyet måtte man dog ha, men når morraøkta satte igang daska jeg opp en ny laks, igjen på bobleflåd med Peros Shrimp i enden. 1,15kg veide denne, og jeg opprettholdt uttellinga på 100% til tross for laber størrelse.

Blod på tann sier folk, men etter etpar utellingsløse turer i sone 3, regna jeg sesongen for over da elva stengte 1.sept. Men da hadde jeg selvfølgelig ikke regna med fettfinne-Frodes inntog på Sørlandet. En vakker lørdag på tampen av september slo han på tråden og inviterte på tur til Søgneelva. Jeg takket ja, etter først å ha forsikret meg om at Are var ute av systemet hans. Det var den og vi dro til upløyd mark for å avslutte sesongen i lag. Søgneelva er en typisk flomelv kjent for sine sjøaurer og med et fredningsstempel i panna på laksen. Men en laksefisker(?) i støtet lar seg ikke stoppe, og med enhåndsstanga #6-7 hadde jeg absolutt en av mine artigste fiskeopplevelser da en madam av typen grei størrelse med halefinne type stor banka på flua uti strømmen. Fordi ho var freda blei det ingen veiing, i stedet blei hurtig retur til elva prioritert, men anslaget lød på 3,5kg. Tror ikke vi bomma på mye, men det kan uansett værra det samme, for opplevelsen var fantastisk okkesom. Og flua? Peros Shrimp.

Men har jeg blitt en laksefisker? Tja, i egne øyne har jeg vel et beite igjen til å inneha kunnskaper nok til å skjønne noe av detta (enn så lenge pælmer jeg uti Peros Shrimp og flakser på fisk på det), men det kommer seg. Jeg skjønner litt mer av brekkant, strømkant og dyphøl, men stiller fortsatt langt bak i kompetansekøen. Men hvis det å kjenne suget etter å komme seg i elva igjen er å være laksefisker, ja så er jeg jaffal på gang! Gogogogo.

Detta var altså fettfinnehighlights 2010, godt å se at noe funker sånn passe når meiteformen er milevis unna. Tjobing.

- Frank har fått en laks til på Rødstilla.
- Ikke Frank Båtnes vel?
- Nei, Frank Ikkebåtnes.
- Men er det bra i Rødstilla på så mye vann da?
- Nei, ikke egentlig. Men det kan være jævlig bra.
Slik går laksepraten i Reisa. Etter to turer i løpet av sommeren har jeg gjort tre erfaringer:
1. Det er alltid godt laksevær, men man får nesten aldri laks.
2. Menn i lave stoler er samer.
3. Sjøørretfiske i Reisaelva er kanonmoro.

Fiskesommeren så ekstremt lovende ut fra Gardermoen tidlig i juli. Mens jeg satt og ventet på at flyet skulle ta av, tikket det innen en sms fra Frode, som allerede hadde ankommet Barduelva.
“Ørret på 1,3 kg tatt på første kastet”.
Jeg drømte om kanonfiske hele fylturen, men ble som alltid skuffet da jeg ankom Nord-Troms. Døgnfluene glimret med sitt fravær, og det gjorde ørreten også. De eneste vakene vi kunne spore kom fra noen vriene røyer som nektet å gjøre annet enn å lukte på fluene våre og en gigant av en ørret som vaket langt utenfor kastehold.
Etter to dager tok frustrasjonen overhånd og Frode spente opp slukstanga og prøvde å treffe giganten i hodet med en Spesial:

Da heller ikke det ga uttelling satte vi oss i bilen og satte kursen mot Storslett. Laks, laks, laks, laks.

Vi hadde egentlig ikke fiskekort før senere i uka, men en jødisk kjøpmann fra Tromsø hjalp oss med det. Regnet høljet ned natten før fisket, elva ble flomstor og brun, men som alltid:
- Elva er stor, men det kan være jævlig bra for laksefisket.
Det skulle vise seg å ikke stemme. Laksefisket var ræva og null fisk.
To dager senere hadde vi fiskeKort igjen, og denne gangen var forholdene bedre. Etter en slapp formiddag kroket Mats en sværing av en laks.
Etter en lang fight fant laksen ut at den skulle stikke av. Mats tok storlakstapet med fatning og skyldte på nerver med kameramann tilstede:

Dagen etter var det Frodes tur til å få laks på kroken. På akkurat samme sted svelget den flua, og denne gangen fikk historien en mer lykkelig slutt, for Frode:

Etter en uke i Storslett bar det tilbake Barduelva og ørretfiske før flyet lettet.
Lettelsen var stor da vi fant en steady vakende ørret og jeg kroket den på første kastet:

Frode benyttet også sjansen til å pådra seg en etterlengtet slankekur i sommer. Etter å ha slurpet i seg vann fra Holselva juni begynnte denne krabaten å boltre seg i tarmene til Kodal-prinsen.
Det resulterte ofte i akutte siutasjoner som her:

Med bakterien ute av kroppen og 10 kilo lettere var Frode klar for nok en tur Reisaelva. Denne gangen sto sjøørretfiske på programmet.
Mats kunne nærmest garantere fisk. Det skulle vise å stemme. Frode dro opp en feit og fin ørret på 2,1 kg, Mats dro opp noen fine lakser som fikk beholde livet,  og jeg kroket henna lekkerbisken på 1,4 kg.:

Vi så også to homoer spise sushi langs elvebredden:

Når Oddasat var ferdig og bikkjene Bønna og Ikke-Bønna hadde fått sin daglige dose med trening dukka Magne opp. Han fikk nesten aldri fisk.

Var en siste tur oppi Triungsvann på mandag. Med Høst. Traff på en vakeksplosjon med fin ørret, men rakk ikke å finne ut hva de spiste før det var over. Det varte ca 20 min. Er fortsatt ikke sikker på hva åta var. Mye fjærmygg men nokså kraftige vak.  Etter dette var det kun sporadiske fjærmyggvak. Og dette var muligens for krevende fiske. Vi gav hvertfall opp.

Verdt å nevne er at vi så 4 orm på vei opp, en hogg, en stål og to bue. Stas for meg, nervekjør for høst. Matsjohs; hva sier Freud om redsel for orm og slanger igjen? Var det ikke noe med fars redskap å gjøre?

21. mai i fjor dro Frode og jeg til Bjørnsjøen med kano, og vi var skråsikre på ørretfest. Etter to dager døgn padlet vi hjem uten fisk, uten å ha sett et vak og uten et eneste napp på markstanga; Markafiasko, Part I.

22. mai i år bestemte jeg meg for benytte pinsa til å dra opp noen ørreter fra Rottungen. Det var tydeligvis gullfiskdelen av hjernen min som bestemte lokasjon, for etter to døgn syklet jeg hjem uten fisk, uten å ha sett en eneste døgnflue og vakene jeg så kan telles på én hånd.
Da jeg kom hjem så jeg denne og innså at jeg heller skulle syklet til jobben.

Detta er en rykende fersk fiskenettside.

Denna fisken fikk jeg i fjor.